Favorittenes fall

I løpet av de siste to ukene har tre potensielle medlajekandidater til OL i feltritt i Hong Kong forsvunnet fra deltakerlistene. Først forsvant australske Nullabor – en av Clayton Fredericks to hester som han hadde kvalifisert til Hong Kong. Nå sitter den sympatiske australieren igjen med Benalong Time samt at hans kone Lucinda har Headley Britannia så familien er godt skodd til mesterskapet uansett.
Nullabor døde da han falt på flat bakke mellom to hindre i Samur i mai og i fallet brakk han nakken.

Den neste som måtte melde forfall var norskamerikanske Karen O`Connor. Hennes ponni Theodor O`Connor ble avlivet av dyrevernmessige årsaker etter et fall hjemme på stallen der han fikk kuttet opp de fleste sener, muskler og blodårer i et ben. ”Teddy” var den minste hesten som hadde kvalifisert seg til OL. Med sine 143 cm var han en publikumsfavoritt som er dypt savnet.

Den siste i rekken av forfall er regjerende verdensmester Zara Phillips og hennes Toytown. Toytown er ”bare” skadet og vil nok komme tilbake igjen, men det blir ikke start i Hong Kong. Dette er en hest med skjøre bein som har hatt en del skader og nå er han rammet igjen.

Skal man da trekke fram en ny favoritt så kommer man ikke utenom Mark Todd. New Zealenderen la opp i 2000. For så å bestemme seg rundt årsskiftet i år at hvorfor skal vi ikke prøve igjen. Gullvinneren fra Los Angeles og Soul skaffet seg en ny hest – Gandalf - og nå er han igjen kvalifisert til start i en alder av 52 år. Følg med den lange velridne mannen som også er galopptrener og har sin egen kleskolleksjon når Eurosport sender fra Hong Kong natt til 12. august.

Dette fungerer

I min streben etter å gjøre feltrittshinder mest mulig sikre har jeg sett på flere løsninger for innfesting av flaggene – noen dyre ferdiglagde – noen billige, slik som denne. Med alt sammen – laminerte nummerskilt, gaffatape, elektrikkerrør, slange og skruer, kostet det meg i underkant av 2.000,- kroner å merke 20 hinder på denne måten.
Dette er billig når et ferdig sett fra England koster rundt 1000,- kroner pr hinder.

Jeg har brukt 20 mm elektrikerrør – jeg anbefaler å gå opp til 25 eller 30 mm. Disse selges i bunter a 80 meter.

Jeg har brukt gummislange med rågummi inni – i samme dimensjon som elektrikerrøret. Denne slangen har jeg kutta opp i lengder på en håndsbredd og splittet. To skruer (bruk skruer med STORE hoder) i hinderet.

Jeg brukte dette på alle de smale hindrene på stevnet på Tune den 8. juni. TD Leif Fjerdingstad og jeg er enige om at dette er en god og billig løsning som vi gjerne anbefaler til andre.

Ta ellers en kikk på disse linkene for å få ideer til nye hinder:

http://www.willisjumps.com/portablejumps.html

http://picasaweb.google.com/antongranhus

http://www.horseandhound.co.uk/galleries/v/AdvancedLeague/bramham/2008/

Så var det slutt

Nå har jeg bygget min siste feltrittsbane. I alle fall som ansvarlig. Dette gidder jeg ikke mer.
Slik det ser ut nå, blir det bare dugnader når jeg har tid og lyst, samt sikkerhetsmessig vedlikehold av banen på Tune.

Hovedårsak: Den 04. mai sendte jeg en mail til blant annet stevneledelse og TD ved stevnet i Evje i april. Der ber jeg om en redegjørelse fra de impliserte parter på hva som har skjedd på stevnet - etter at flere ryttere hadde rapportert om brudd på KR til meg.

Henvendelsen fra meg velger TD og stevneledelse å overse og går rett til GUF med sitt svar – gjennom stevnerapporten. I stevnerapporten (som jeg fikk etter å ha bedt om kopi fra NRYF) står det at man vil utdype saken dersom GUF ber om det. At jeg – som leder av FBBK har bedt om det fra før overses fullstendig. Dette tar jeg som manglende respekt for mitt syn og mine avgjørelser. Når jeg er satt til å lede en komitee som har til ansvar å følge opp, utdanne og oppnevne TD-ene så må jeg også ha den respekt ute i miljøet som kreves for å kunne gjøre jobben.

Når instansene velger å overse meg så regner jeg med at man heller ikke har respekt for meg og mine avgjørelser og med det som bakteppe ser jeg ikke at jeg har noen framtid som tillistvalgt og teknisk personell i denne grenen.

Dette er nok ikke den eneste grunnen til at jeg gir meg, men helt klart hovedgrunnen. Det har de siste årene skjedd saker som har slitt på min entusiastme. Når jeg så setter meg ned og tenker; Hva annet kan jeg bruke fritiden min til - så kommer jeg på MYE som er mer positivt. Alt fra å bruke tid på huset hjemme - via et glass rødvin på terrassen til en runde på brygga i Fredrikstad eller andre sosiale ting.
Jeg har også utdannet meg til banebygger i sprang og kan nok komme til å dukke opp som dette innimellom. Jeg har også sagt at jeg skal bidra som TD for lag-NM i feltritt på Jessheim i juli og under nordisk mesterskap både på Starum og i Drammen - dersom det er ønskelig. Er det noen som har brukt for en rådgiver/dugnadsarbeider under et stevne så er jeg også tilgjengelig, men ikke som TD eller BB.

Noen få ryttere sier takk - alltid - eller kommer med et smil og en positiv tilbakemelding. Mens andre går rundt og leter etter noe å sette fingeren på - hver gang. Majoriteten sier eller gjør ingen ting og tar stevnet de deltar på som en selvfølge. Det er få som stikker hodet inn i sekretæriatet og takker for et hyggelig stevne. I England er dette en del av dagen. Der kler man seg ALLTID i beste rideutstyr til premieutdelingen (selv når terrengprøven går til slutt) og de aller fleste er innom og sier takk for stevnet.

Jeg sier i alle fall TAKK for meg. Her i denne bloggen kommer jeg til å fortsette å skrive litt - også med aktuelle nyheter for banebyggere.

Nå bør vi bremse litt

Årets feltrittsesong har krevd sitt sjuende menneskeliv – dessverre. Det er kanskje på tide vi begynner å ta det litt mer med ro i svingene. Det er kanskje på tide vi bruker litt mer tid på å få hestene gjennom klassene slik at de opparbeider seg nødvendig rutine sammen med rytterne.

En gammel tommelfingerregel er opp en klasse pr kalenderår – denne har blitt neglisjert de siste årene. For å klare kvalifiseringskravene til mesterskapene og for å klatre oppover i klassene ser vi oftere og oftere at det dukker opp dispensasjonssøknader om å hoppe over enkelte trinn på stigen. Undertegnede har vært litt romslig på dette – spesielt med rutinerte ryttere. Nå er mitt råd – gi ikke dispensasjoner. Vi ser nå flere alvorlige ulykker nedover i klassene. Jeg skal ikke påstå at disse ulykkene kommer på bakgrunn av manglende rutine eller noe som helst annet, men jeg mener at å gi ekvipasjene bedre rutine og mer erfaring før de klatrer oppover i klassene er en ting som bare kan gi en bonus for alle.

Undertegnede har de siste dagene søkt på nettet for å kartlegge hvordan engelskmennene preparer sine hester fro framtidige oppgaver. Selvfølgelig skal man ta statistikk for det det er – tall, men det viser meg at de engelske ekvipasjene bruker lang tid på novice/CNC*-nivå før de går videre. 10 starter uten hinderfeil i terrenget er ikke uvanlig før man går opp en klasse. Så gjerne like mange på neste trinn – gjerne med en tur ned igjen innimellom – før man igjen klatrer oppover i klassene.

I tillegg til at vi må ha mer praksis på hvert trinn før vi går videre må det stilles krav til trenere, arrangører, banebyggere og teknisk personell.
Trenerne må ikke presse sine elver ut i klassene før de ser de er klare – gjerne hold igjen litt. Arrangører må ha et klassetilbud som gir oss bedre utdannede ryttere. Tilbake til maksimalt tre klasser pr stevne – dette gir mindre stress pr stevne og det gir rytterne i de lavere klassene noe bedre muligheter til å se den banen de faktisk skal ri og ikke en bane som er tre klasser større. Banebyggerne må bli seg enda mer bevisst hva de bygger av hindre, men likevel skal vi holde banebyggerne oppdatert slik at norske ryttere er klare for de oppgavene som venter de utenfor Norges grenser. Teknisk personell - med TD i spissen – må være sitt ansvar bevisst og si nei når de er usikre framfor å ta en sjanse å sende klassen av gårde.

Samtidig må alle gode krefter jobbe sammen for å få sikrere stevner over hele verden – vi har ikke råd til å miste flere utøvere av sporten vår.

Stjernene møtes i Badminton park

Om tre uker arrangeres verdens største feltritt – The Mitsubishi Motors Badminton Horse Trials i England. Hele verdenseliten var meldt til stevnet – men nå har Pippa Funnell strøket sin Ensign. Dermed er stevnet en attraksjon fattigere.

Likevel – når The Duke of Baufort åpner sin park for de 80 deltakerne som får starte i mai er det likevel førsteklasses ryttere som de snaut 250.000 tilskuerne får se i aksjon over banebygger Hugh Thomas sin spektakulære bane.

Den regjerende verdensmester og europamester Zara Phillips er meldt med Toytown. Hun fører an foran verdensstjerner som siste års Badminton-vinner Andrew Hoy på Moonfleet. Andrew har også meldt hesten Master Monarch. Tidligere vinnere som William Fox-Pitt med Tamarillo, samt Ballincoola og Idalgo og Mary King med sine tre; Call Again Cavalier, Cashel Bay og Apache Sauce har også meldt. Rytterne får bare starte to hester så både William og Mary må velge før den 2. mai. Andrew Hoy og William Fox-Pitt er de to som toppet FEIs feltrittsranking i 2006. Nr tre på den lista var australske Clayton Fredericks som har meldt to hester Nullabor og WP in Limbo. Clayton tok sølvet bak Zara i Achen i fjor. Clayton Fredericks er også en av tre ryttere som til nå har vunnet verdenscupen I feltritt – de to andre – Sveriges Linda Algotsson og Frankrikes Nicolas Touzaint har også meldt sin ankomst.

Svenskene
Svenskene satser på Badminton. Både Dag Albert og Anna Hilton er blant dem som tar turen til Badminton så snart muligheten byr seg. Begge er bosatt i England – Dag en times kjøring fra Badminton.
Viktoria Carlerbäck har planene klare for å starte både Onyx og Ballys Geronimo på Badminton. I tillegg er Linda Algotsson med My Fair lady tidligere nevnt.
En morsomhet er Jamaicas Samantha Albert meldt – hun rir sin tidligere svigermor Eva Alberts– Before I Do It. Hesten er født i Strømstad - 10 min fra Svinesund.

Så ble jeg ikke overrasket

VM i feltritt er over – uten at feltrittsverden fikk se en ny stjerne på himmelen. Det var kjente navn som var med når medaljene skulle deles ut. At engelske Zara Phillips vant med australske Clayton Fredericks på andreplass ville gitt lav odds på forhånd. At USAs Amy Tryon kunne ta tredje på en heldig dag var heller ikke umulig. Hun har tidligere vist at hun kan plukke kirsebær med de beste.

Moro med svenskenes femteplass i lagkonkurransen – med det er svenskene klare for OL i Hong Kong. Magnus Gällerdal, Dag Albert, Linda Algotsson og Victoria Carlerbäck er fortsatt ”unge” i ryttersammenheng og vil nok være med å kjempe om plasser til Hong Kong.
Synd for finske Piia Pantsu som fikk en noe dramatisk avslutning på VM. Distansen passet ikke Karuso i en av kombinasjonene. Der de fleste gikk på fire steg, red Piia på tre og traff det neste hinderet (banketten i det første vannhinderet). Hest og jente måtte i bakken og det kunne se noe dramatisk ut, men etter at han fikk igjen pusten kom Karuso seg på beina igjen og rapportene fra Achen sier at hest og jente er like hele.

Litt humoristisk så kan man ikke snakke om Zara Philips uten å snakke avl og blodlinjer. Det er faktisk ikke så underlig at hun vinner VM. For det første har hun en god hest – selvprodusert nesten fra grunnen.
For det andre har hun noe å slekte på. I 1971 vant mamma prinsesse Anne av England EM i feltritt. Pappa Mark Phillips har enda bedre prestasjoner og vise til. Han red på det engelske laget som vant OL-gull i München i 1972 og OL-sølv i Seoul i 1988. I tillegg har han vunnet lag -gull i EM og VM samt fire seire i Badminton og en gang på Burghley. På hestespråket kalles det vel prestasjonsavl. At Zara nå har en stemor – Sandy – som er en av verdens beste dressurryttere, har nok bidret i positiv rettning for dronning Eilsabeths barnebarn. Er hun med i toppen fram til London 2012 vil engelskmennene gå mann av huse for å se henne ri feltritt i OL i Greenwich Park. Kanskje med norske ryttere som motstandere ?

VM har gitt Yogi Breisner en ny suksess. Malmø-karen som gjorde engelskmann av seg på 70-tallet, har trent det engelske laget til medaljer (mange av dem i gull) i samtlige internasjonale mesterskap siden 2000. Det er en prestasjon å ta av seg hatten for.

Spennende VM

Har fulgt med litt på dressuren i VM i feltritt de siste dagene og sett at mine spådommer er i ferd med å gå i oppfyllelse - i alle fall så langt. Nå skal det være sagt at så stor spåmann trenger mann ikke være for å forutse det som er på gang. Før VM startet sa jeg det at i mine øyne er det Tyskland, England, Australia, New Zealand som vil gjøre opp om medaljene i lagkonkurransen – kanskje med innblanding fra Sverige, USA og Frankrike. Franskmennene har det med å overraske i VM, mens Sveriges lag etter hvert begynner å få så mye rutine i internasjonale sammenheng at de kan blande seg inn der medaljene deles ut.
Individuelt vil det være en stor overraskelse om ryttere fra andre land enn de før nevnte tar medalje – om vi ser bort fra Finlands Piia Pantsu – som på en god dag kan vinne hele greia. Nå ligger vel Norges-vennen Piia litt for langt bak til å ta medalje, men hun er en rytter som vil ta sjanser i terrenget - og være i stand til å håndtere uforutsette hendelser med veldig vått og tungt underlag.

Så langt forhåndsspådommen. Når dressuren nå er ferdig så ser jeg at mye var rett. For meg er det litt overraskende med tredobbelt tysk etter dressuren og at New Zealand gjør det så bra, men det er kanskje på grunn av at flere av rytterne på det laget konkurrerer mye hjemme - og der følger jeg litt dårligere med :-)

Ellers så lar jeg med imponere over Eddy Stibbe – fra de Nederlandske antillene – han bor i England der han har et fantastisk treningssenter som også leies av det engelske laget som har hatt sine siste samlinger der før avreise til Achen. Eddy er trolig VMs eldste – i alle fall i feltritt – med sine 57 (!!!) år. Han blander seg inn blant de 30 beste - i VM. Det er ikke i mange andre idretter det går.

Ellers så gleder det med at australias Clayton Fredericks på Ben Along Time er med der oppe blant de 10 beste så langt. En kjempekar som har jobbet seg opp og fram gjennom mange år i England der han sammen med kona Lucinda har hatt stor suksess i år. Blant annet er han vinner av det åpne britiske mesterskapet for halvannen mnd siden. Clayton er av den sosiale typen -og lett å komme i kontakt med.

At Betina Hoy leder etter dressur er ingen oddsbombe, men at både Andreas Dibowski på Serve Well - fra Tyskland og New Zealands Donna Smith på Call Me Clifton skulle være med der oppe etter dressuren overrasket meg - spesielt når Dibowski er satt utenfor det tyske laget. Kanskje den hesten har svakheter på de senere øvelsene som lagleder Hans Melzer ikke tok sjanser med.

Moro skal det i alle fall bli å følge utholdenhetsprøven i morgen.

Gled dere til NM

NM i feltritt er ikke langt unna – onsdag hadde jeg gleden av å være med banebygger Tore Skedsmo og TD Tore Fjærgård da NM banen på Skedsmo gård skulle godkjennes.
Jeg innrømmer gjerne – en bane med så velbygde hindre har jeg ikke sett i Norge – noen gang. Tore har satt en ny standard. Med de marklinjer og den pynten som Tore signaliserte skal på plass før det braker løs vil dette bli en flott bane.
Skal man ønske seg noe ved banen så er det mer terreng og noen færre krappe svinger, men man kan ikke få alt på en gang. Tore har muligheter og ideer om utvidelse, men i år blir det ikke enkelt å klare tiden på denne banen.
Banen går på jordene rett ved gården hos Tore – et sted mange kjenner som treningsområde – blant annet for Anne Cathrine Sellæg. Det har blitt et kompakt stevneområde der man faktisk kan se samtlige hindre fra et sted. Veldig bra.

Internasjonal framgang

Norske ryttere er i støtet – her hjemme er det flere enn noen gang som starter feltritt – samtidig kvalifiserer norske ryttere seg til større oppgaver utenlands.

Tre norske ponniekvipasjer er klar for EM i feltritt i Saumur i slutten av denne måneden. Det er første gang et norsk feltrittslag er klare for et internasjonalt mesterskap i FEI regi (nordisk er ikke et FEI-mesterskap). Vi får bare krysse fingrene og håpe de gjør sitt beste. Jeg vet at forberedelsene har gått nesten knirkefritt mens jentene har trent sammen i Halden hos Tormod Bakke Johnsen.

I Falkenberg i Sverige i helgen var det hele sju norske ekvipasjer til start. Mai-Brit Johannessen og Signe gjennomførte igjen en CIC**-klasse og skaffet seg verdifull erfaring for å klatre oppover i klassene.
I CNC* var det sterke resultater av både Helle Manvik på Ibrahim (pådro seg ikke feil etter dressurprøven) og Tonje Reiten med Ekras Lou Lou befinner seg begge på den øvre delen av resultatlistene av de 58 startende i denne klassen. Litt lengre nede finner vi Kirsten Arnesen med Lt Awanti og Stine Skedsmo med Hoss. Begge med kvalifiserende resultat etter FEIs regler. Det vil si at disse to siste kan være klare for unghest-VM i Frankrike i oktober. Det går framover for norske ryttere.
En annen positiv ting med dette er at både Mai-Brits, Tonjes og Kirstens hest er norskavlet. En STOR fjær i hatten til norske oppdrettere.

Er dette et CNC*- hinder ?

Dette nye trappehinderet på Aske Hall gikk i Novice klasse – tilsvarende vår CNC*. Photos: Photos: Andrew Dinnis - www.eventriders.com

På den meget gode feltrittssiten http://www.eventriders.com/ fant jeg dette hinder fra et stevne i England. Klassen var Open Novice – det vil si (etter norsk terminilogi) en CNC*.

Hadde vi bygget dette hinderet i Norge ville nok mange hevet øyenbrynene betraktelig – spesielt med den smale hekken i bunn av trappa. Nå skal det sies at dette hinderet førte til ganske mye trøbbel i denne klassen.
Det får meg til å tenke – har våre ryttere de samme forutsetninger for å lykkes når de kommer utenlands? Er grunnlaget for å lykkes helt forskjellig? Bygger vi fortsatt for snille baner i Norge? I vår iver etter å tilpasse våre baner til flest mulige klasser går vi på kompromissløsninger for få avviklet flest mulige klasser. På det første banebyggerkurset jeg var på var budskapet fra kursleder Per ”Pelle” Magnusson: - På flat mark med en vettug anridning bygger vi hindre med maksimal størrelse.
Jeg har prøvd mange ganger, men må innrømme at jeg langt fra har gjort det alle steder jeg burde gjøre det. Da jeg deltok på et internasjonalt TD og banebyggerkurs i Italia under EM for juniorer for to år siden kontrollmålte vi de fem første hindrene på terrengbanen – ingen av dem var innenfor målene i reglementet – men ingen var så mye over målene at noen gadd å gjøre noe med det. En cm her og en cm der – det blir forskjeller av slikt. I utlandet ser man ofte at man heller bygger et 110 cm hinder på 112 cm enn som vi gjør på 108 cm – samtidig er det maksimalt i lengderetningen. Noe vi sjelden ser her hjemme.
Vi som banebyggere må bygge tøffere – våre ryttere må få det samme grunnlaget for å komme videre. Om vi ikke gir alle de samme forutsetninger blir vi stående der vi er – i flere år framover.

Apropos eventriders.com – det er en medlemsside der det koster å få se bilder og artikler – men skal man ha ideer til baner er det verdt de pundene det koster.

Avlysninger - og avlysninger igjen.......

Igjen har feltrittstevner i Norge blitt avlyst. Først ble fire avlyst i vår på grunn av været - et av dem ble arrangert i pinsen - på Tune.
Nå blir både DnORs stevne på Flatner og SØRKs stevne i Sørkedalen avlyst. Ingen offisielle begrunnelser har nådd meg, men begge klubber er små klubber som er avhengige av enkelte ildsjeler for å få stevnet til å gå rundt.

Vet vi hvor mye arbeid det er å lage et stevne? Enkelte har foreslått at for å få starte i en CNC* klasse så bør man ha vært med å arrangere et stevne fra bunnen av – kanskje ikke den dummeste ide jeg har hørt. Man møtes med argumenter om at det er jo bare å sette opp igjen hindrene fra forrige stevne. Jada – det er bare å gjøre det – det tar minst to dager inklusive merking med fire mann pluss en traktor i arbeid. Da bygger man ikke noe nytt og det er lite utviklende for den sporten vi driver. En god feltrittsbane burde ha 1/3 nye hindre hvert år – i det minste ¼. Det er det ikke mange – om noen – i Norge som følger.
Samtidig som man skal ha på plass banen så skal om lag 40 frivillige stables på beina som funksjonærer på stevnedagen – og det er ikke enkelt å skaffe – spesielt ikke i sommerferien. Dommere, veterinærer og ambulansepersonell skal på plass også. Det tar mer enn en telefonsamtale å få ordnet dette.

I tillegg kommer de forskjellige ønsker fra rytterne. Noen vil starte sent på grunn av at de skal jobbe eller vil slippe å kjøre hjemmefra så tidlig på morgenen. Det ønsket har også arrangøren – å starte sent slik at de ivrigste i arrangørstaben kan få noen timer etterlengtet søvn, men da kommer klagene fra rytterne den andre vegen – da er vi så sent hjemme. Så har vi de som har ønsker om oppstalling – at de som har hingster har ønsker og sier i fra er VELDIG positivt, men når hesten må stå der og der for å få den rette utsikten – da får jeg problemer. En annen ting er de som flytter om på boksskiltene for å stå ved siden av venninnen sin. Jeg har erfart et slikt tilfelle der man har plassert ei hoppe ved siden av en hingst og hingsten har kommet nesten over veggen og hoppeieren står der og ikke skjønner hvorfor folk ikke kan oppdra hesten sin.
Hold dere til den boksen dere har fått !!

Så et siste hjertesukk – når vi har svenske ryttere på stevner i Norge er de – nesten uten unntak – innom sekretariatet og takker for et hyggelig stevne. Jeg vet at mange norske også gjør det i Sverige og andre land (det håper jeg i alle fall), men stikk innom også her hjemme - neste gang og si takk med et smil – da er det enklere for dem som skal arrangere stevner og spørre nøkkelpersoner til å hjelpe til på stevnet en annen gang.

Og husk – negative tilbakemeldinger gir dere til en betrodd person hos arrangøren – mens positive tilbakemeldinger gir dere OGSÅ til alle i dine omgivelser.

Løjtnantshjärta vant igjen

Den 13 år gamle norske hingsten Løjtnantshjärta vant onsdag Falsterbo Hunting for andre gang. Samtidig leverer han stabilt god resultater på sprangbanen. Nina Karstensen fra Rakkestad har gitt svenske Ellen Brunes frie tøyler når det gjelder matchingen av denne gode hingsten som mellom slagene også står til bedekning i Sverige - men ikke i Norge.
Årsaken er at denne hingsten blev kåret for avl her i Norge, mens senere avkåret på grunn av manglende resultater. Dette siste på grunn av en oppdretter som ikke ville presse en ung hingst oppover i klassene.
Resultatet ser vi nå - en sunn, frisk og holdbar hingst som viser klasse gang på gang. Vi vet om minst en hingst til som har lidd samme skjebne. Nina Bråten Johnsens Favoritas. Når skal markedet få rå innen hingstekåringen ? En hingst burde få fungere i avl når det ikke er arvelige svakheter som gjør at den ikke burde det. Bør man innføre et sertifikat med helseopplysninger og bruksegenskaper og så kunne oppdretterne selv bruke hodet og velge hingst ut fra disse opplysninger i stedet for at en kåringsnemnd skal sitte å bestemme ? Eller er dette helt utenkelig ?

Et håndslag for feltritt

I denne bloggen skal jeg bringe feltrittsnyheter fra Norge og fra den aktiviteten vi har utenfor Norges grenser.
Den kommer til å bringe mine synspunkter på norsk feltridning slik jeg opplever sporten etter mer en 20 år som aktiv. Første en meget kort karriere som rytter, så som arrangør, ansatt grenleder i Norges Rytterforbund, medlem av grenutvalget for feltritt (til påsken 2006) og nå som TD og banebygger.
Jeg kommer helt sikkert til å tråkke på opptil flere ømme tær, men uansett - målet mitt er å få folk til å tenke - hva kan vi gjøre for å få norsk feltriding opp og fram.

Bildet viser vinneren av Messehallen Elektriskes CNC* i Drammen,
Ellen Therese Rasmussen, på Ronja V, fra Bærum Rideklubb.

Drammen 2006

Undertegnede var spent på resultatet i CNC*-klassen i Drammen i år. Mange urutinerte ekvipasjer på en ganske krevende bane. Gledelig var det at Ellen Therese vant i sin første start i denne klassen. Jeg må ærlig innrømme at første gangen jeg la merke til henne var på Tune i pinsen - da hun red velig bra der jeg kunne se henne. Det er gledelig med nye ryttere på veg oppover.
Jeg gleder meg også over å se Annicken Jegersberg fra Moss på norske baner igjen. Hun er en dyktig rytter som kan lære mange mye om sits og sjenkler når det gjelder hopping av hinder i terrenget. Tredjeplassen i Drammen var hyggelig.