Så ble jeg ikke overrasket

VM i feltritt er over – uten at feltrittsverden fikk se en ny stjerne på himmelen. Det var kjente navn som var med når medaljene skulle deles ut. At engelske Zara Phillips vant med australske Clayton Fredericks på andreplass ville gitt lav odds på forhånd. At USAs Amy Tryon kunne ta tredje på en heldig dag var heller ikke umulig. Hun har tidligere vist at hun kan plukke kirsebær med de beste.

Moro med svenskenes femteplass i lagkonkurransen – med det er svenskene klare for OL i Hong Kong. Magnus Gällerdal, Dag Albert, Linda Algotsson og Victoria Carlerbäck er fortsatt ”unge” i ryttersammenheng og vil nok være med å kjempe om plasser til Hong Kong.
Synd for finske Piia Pantsu som fikk en noe dramatisk avslutning på VM. Distansen passet ikke Karuso i en av kombinasjonene. Der de fleste gikk på fire steg, red Piia på tre og traff det neste hinderet (banketten i det første vannhinderet). Hest og jente måtte i bakken og det kunne se noe dramatisk ut, men etter at han fikk igjen pusten kom Karuso seg på beina igjen og rapportene fra Achen sier at hest og jente er like hele.

Litt humoristisk så kan man ikke snakke om Zara Philips uten å snakke avl og blodlinjer. Det er faktisk ikke så underlig at hun vinner VM. For det første har hun en god hest – selvprodusert nesten fra grunnen.
For det andre har hun noe å slekte på. I 1971 vant mamma prinsesse Anne av England EM i feltritt. Pappa Mark Phillips har enda bedre prestasjoner og vise til. Han red på det engelske laget som vant OL-gull i München i 1972 og OL-sølv i Seoul i 1988. I tillegg har han vunnet lag -gull i EM og VM samt fire seire i Badminton og en gang på Burghley. På hestespråket kalles det vel prestasjonsavl. At Zara nå har en stemor – Sandy – som er en av verdens beste dressurryttere, har nok bidret i positiv rettning for dronning Eilsabeths barnebarn. Er hun med i toppen fram til London 2012 vil engelskmennene gå mann av huse for å se henne ri feltritt i OL i Greenwich Park. Kanskje med norske ryttere som motstandere ?

VM har gitt Yogi Breisner en ny suksess. Malmø-karen som gjorde engelskmann av seg på 70-tallet, har trent det engelske laget til medaljer (mange av dem i gull) i samtlige internasjonale mesterskap siden 2000. Det er en prestasjon å ta av seg hatten for.

Spennende VM

Har fulgt med litt på dressuren i VM i feltritt de siste dagene og sett at mine spådommer er i ferd med å gå i oppfyllelse - i alle fall så langt. Nå skal det være sagt at så stor spåmann trenger mann ikke være for å forutse det som er på gang. Før VM startet sa jeg det at i mine øyne er det Tyskland, England, Australia, New Zealand som vil gjøre opp om medaljene i lagkonkurransen – kanskje med innblanding fra Sverige, USA og Frankrike. Franskmennene har det med å overraske i VM, mens Sveriges lag etter hvert begynner å få så mye rutine i internasjonale sammenheng at de kan blande seg inn der medaljene deles ut.
Individuelt vil det være en stor overraskelse om ryttere fra andre land enn de før nevnte tar medalje – om vi ser bort fra Finlands Piia Pantsu – som på en god dag kan vinne hele greia. Nå ligger vel Norges-vennen Piia litt for langt bak til å ta medalje, men hun er en rytter som vil ta sjanser i terrenget - og være i stand til å håndtere uforutsette hendelser med veldig vått og tungt underlag.

Så langt forhåndsspådommen. Når dressuren nå er ferdig så ser jeg at mye var rett. For meg er det litt overraskende med tredobbelt tysk etter dressuren og at New Zealand gjør det så bra, men det er kanskje på grunn av at flere av rytterne på det laget konkurrerer mye hjemme - og der følger jeg litt dårligere med :-)

Ellers så lar jeg med imponere over Eddy Stibbe – fra de Nederlandske antillene – han bor i England der han har et fantastisk treningssenter som også leies av det engelske laget som har hatt sine siste samlinger der før avreise til Achen. Eddy er trolig VMs eldste – i alle fall i feltritt – med sine 57 (!!!) år. Han blander seg inn blant de 30 beste - i VM. Det er ikke i mange andre idretter det går.

Ellers så gleder det med at australias Clayton Fredericks på Ben Along Time er med der oppe blant de 10 beste så langt. En kjempekar som har jobbet seg opp og fram gjennom mange år i England der han sammen med kona Lucinda har hatt stor suksess i år. Blant annet er han vinner av det åpne britiske mesterskapet for halvannen mnd siden. Clayton er av den sosiale typen -og lett å komme i kontakt med.

At Betina Hoy leder etter dressur er ingen oddsbombe, men at både Andreas Dibowski på Serve Well - fra Tyskland og New Zealands Donna Smith på Call Me Clifton skulle være med der oppe etter dressuren overrasket meg - spesielt når Dibowski er satt utenfor det tyske laget. Kanskje den hesten har svakheter på de senere øvelsene som lagleder Hans Melzer ikke tok sjanser med.

Moro skal det i alle fall bli å følge utholdenhetsprøven i morgen.

Gled dere til NM

NM i feltritt er ikke langt unna – onsdag hadde jeg gleden av å være med banebygger Tore Skedsmo og TD Tore Fjærgård da NM banen på Skedsmo gård skulle godkjennes.
Jeg innrømmer gjerne – en bane med så velbygde hindre har jeg ikke sett i Norge – noen gang. Tore har satt en ny standard. Med de marklinjer og den pynten som Tore signaliserte skal på plass før det braker løs vil dette bli en flott bane.
Skal man ønske seg noe ved banen så er det mer terreng og noen færre krappe svinger, men man kan ikke få alt på en gang. Tore har muligheter og ideer om utvidelse, men i år blir det ikke enkelt å klare tiden på denne banen.
Banen går på jordene rett ved gården hos Tore – et sted mange kjenner som treningsområde – blant annet for Anne Cathrine Sellæg. Det har blitt et kompakt stevneområde der man faktisk kan se samtlige hindre fra et sted. Veldig bra.

Internasjonal framgang

Norske ryttere er i støtet – her hjemme er det flere enn noen gang som starter feltritt – samtidig kvalifiserer norske ryttere seg til større oppgaver utenlands.

Tre norske ponniekvipasjer er klar for EM i feltritt i Saumur i slutten av denne måneden. Det er første gang et norsk feltrittslag er klare for et internasjonalt mesterskap i FEI regi (nordisk er ikke et FEI-mesterskap). Vi får bare krysse fingrene og håpe de gjør sitt beste. Jeg vet at forberedelsene har gått nesten knirkefritt mens jentene har trent sammen i Halden hos Tormod Bakke Johnsen.

I Falkenberg i Sverige i helgen var det hele sju norske ekvipasjer til start. Mai-Brit Johannessen og Signe gjennomførte igjen en CIC**-klasse og skaffet seg verdifull erfaring for å klatre oppover i klassene.
I CNC* var det sterke resultater av både Helle Manvik på Ibrahim (pådro seg ikke feil etter dressurprøven) og Tonje Reiten med Ekras Lou Lou befinner seg begge på den øvre delen av resultatlistene av de 58 startende i denne klassen. Litt lengre nede finner vi Kirsten Arnesen med Lt Awanti og Stine Skedsmo med Hoss. Begge med kvalifiserende resultat etter FEIs regler. Det vil si at disse to siste kan være klare for unghest-VM i Frankrike i oktober. Det går framover for norske ryttere.
En annen positiv ting med dette er at både Mai-Brits, Tonjes og Kirstens hest er norskavlet. En STOR fjær i hatten til norske oppdrettere.

Er dette et CNC*- hinder ?

Dette nye trappehinderet på Aske Hall gikk i Novice klasse – tilsvarende vår CNC*. Photos: Photos: Andrew Dinnis - www.eventriders.com

På den meget gode feltrittssiten http://www.eventriders.com/ fant jeg dette hinder fra et stevne i England. Klassen var Open Novice – det vil si (etter norsk terminilogi) en CNC*.

Hadde vi bygget dette hinderet i Norge ville nok mange hevet øyenbrynene betraktelig – spesielt med den smale hekken i bunn av trappa. Nå skal det sies at dette hinderet førte til ganske mye trøbbel i denne klassen.
Det får meg til å tenke – har våre ryttere de samme forutsetninger for å lykkes når de kommer utenlands? Er grunnlaget for å lykkes helt forskjellig? Bygger vi fortsatt for snille baner i Norge? I vår iver etter å tilpasse våre baner til flest mulige klasser går vi på kompromissløsninger for få avviklet flest mulige klasser. På det første banebyggerkurset jeg var på var budskapet fra kursleder Per ”Pelle” Magnusson: - På flat mark med en vettug anridning bygger vi hindre med maksimal størrelse.
Jeg har prøvd mange ganger, men må innrømme at jeg langt fra har gjort det alle steder jeg burde gjøre det. Da jeg deltok på et internasjonalt TD og banebyggerkurs i Italia under EM for juniorer for to år siden kontrollmålte vi de fem første hindrene på terrengbanen – ingen av dem var innenfor målene i reglementet – men ingen var så mye over målene at noen gadd å gjøre noe med det. En cm her og en cm der – det blir forskjeller av slikt. I utlandet ser man ofte at man heller bygger et 110 cm hinder på 112 cm enn som vi gjør på 108 cm – samtidig er det maksimalt i lengderetningen. Noe vi sjelden ser her hjemme.
Vi som banebyggere må bygge tøffere – våre ryttere må få det samme grunnlaget for å komme videre. Om vi ikke gir alle de samme forutsetninger blir vi stående der vi er – i flere år framover.

Apropos eventriders.com – det er en medlemsside der det koster å få se bilder og artikler – men skal man ha ideer til baner er det verdt de pundene det koster.

Avlysninger - og avlysninger igjen.......

Igjen har feltrittstevner i Norge blitt avlyst. Først ble fire avlyst i vår på grunn av været - et av dem ble arrangert i pinsen - på Tune.
Nå blir både DnORs stevne på Flatner og SØRKs stevne i Sørkedalen avlyst. Ingen offisielle begrunnelser har nådd meg, men begge klubber er små klubber som er avhengige av enkelte ildsjeler for å få stevnet til å gå rundt.

Vet vi hvor mye arbeid det er å lage et stevne? Enkelte har foreslått at for å få starte i en CNC* klasse så bør man ha vært med å arrangere et stevne fra bunnen av – kanskje ikke den dummeste ide jeg har hørt. Man møtes med argumenter om at det er jo bare å sette opp igjen hindrene fra forrige stevne. Jada – det er bare å gjøre det – det tar minst to dager inklusive merking med fire mann pluss en traktor i arbeid. Da bygger man ikke noe nytt og det er lite utviklende for den sporten vi driver. En god feltrittsbane burde ha 1/3 nye hindre hvert år – i det minste ¼. Det er det ikke mange – om noen – i Norge som følger.
Samtidig som man skal ha på plass banen så skal om lag 40 frivillige stables på beina som funksjonærer på stevnedagen – og det er ikke enkelt å skaffe – spesielt ikke i sommerferien. Dommere, veterinærer og ambulansepersonell skal på plass også. Det tar mer enn en telefonsamtale å få ordnet dette.

I tillegg kommer de forskjellige ønsker fra rytterne. Noen vil starte sent på grunn av at de skal jobbe eller vil slippe å kjøre hjemmefra så tidlig på morgenen. Det ønsket har også arrangøren – å starte sent slik at de ivrigste i arrangørstaben kan få noen timer etterlengtet søvn, men da kommer klagene fra rytterne den andre vegen – da er vi så sent hjemme. Så har vi de som har ønsker om oppstalling – at de som har hingster har ønsker og sier i fra er VELDIG positivt, men når hesten må stå der og der for å få den rette utsikten – da får jeg problemer. En annen ting er de som flytter om på boksskiltene for å stå ved siden av venninnen sin. Jeg har erfart et slikt tilfelle der man har plassert ei hoppe ved siden av en hingst og hingsten har kommet nesten over veggen og hoppeieren står der og ikke skjønner hvorfor folk ikke kan oppdra hesten sin.
Hold dere til den boksen dere har fått !!

Så et siste hjertesukk – når vi har svenske ryttere på stevner i Norge er de – nesten uten unntak – innom sekretariatet og takker for et hyggelig stevne. Jeg vet at mange norske også gjør det i Sverige og andre land (det håper jeg i alle fall), men stikk innom også her hjemme - neste gang og si takk med et smil – da er det enklere for dem som skal arrangere stevner og spørre nøkkelpersoner til å hjelpe til på stevnet en annen gang.

Og husk – negative tilbakemeldinger gir dere til en betrodd person hos arrangøren – mens positive tilbakemeldinger gir dere OGSÅ til alle i dine omgivelser.

Løjtnantshjärta vant igjen

Den 13 år gamle norske hingsten Løjtnantshjärta vant onsdag Falsterbo Hunting for andre gang. Samtidig leverer han stabilt god resultater på sprangbanen. Nina Karstensen fra Rakkestad har gitt svenske Ellen Brunes frie tøyler når det gjelder matchingen av denne gode hingsten som mellom slagene også står til bedekning i Sverige - men ikke i Norge.
Årsaken er at denne hingsten blev kåret for avl her i Norge, mens senere avkåret på grunn av manglende resultater. Dette siste på grunn av en oppdretter som ikke ville presse en ung hingst oppover i klassene.
Resultatet ser vi nå - en sunn, frisk og holdbar hingst som viser klasse gang på gang. Vi vet om minst en hingst til som har lidd samme skjebne. Nina Bråten Johnsens Favoritas. Når skal markedet få rå innen hingstekåringen ? En hingst burde få fungere i avl når det ikke er arvelige svakheter som gjør at den ikke burde det. Bør man innføre et sertifikat med helseopplysninger og bruksegenskaper og så kunne oppdretterne selv bruke hodet og velge hingst ut fra disse opplysninger i stedet for at en kåringsnemnd skal sitte å bestemme ? Eller er dette helt utenkelig ?

Et håndslag for feltritt

I denne bloggen skal jeg bringe feltrittsnyheter fra Norge og fra den aktiviteten vi har utenfor Norges grenser.
Den kommer til å bringe mine synspunkter på norsk feltridning slik jeg opplever sporten etter mer en 20 år som aktiv. Første en meget kort karriere som rytter, så som arrangør, ansatt grenleder i Norges Rytterforbund, medlem av grenutvalget for feltritt (til påsken 2006) og nå som TD og banebygger.
Jeg kommer helt sikkert til å tråkke på opptil flere ømme tær, men uansett - målet mitt er å få folk til å tenke - hva kan vi gjøre for å få norsk feltriding opp og fram.

Bildet viser vinneren av Messehallen Elektriskes CNC* i Drammen,
Ellen Therese Rasmussen, på Ronja V, fra Bærum Rideklubb.

Drammen 2006

Undertegnede var spent på resultatet i CNC*-klassen i Drammen i år. Mange urutinerte ekvipasjer på en ganske krevende bane. Gledelig var det at Ellen Therese vant i sin første start i denne klassen. Jeg må ærlig innrømme at første gangen jeg la merke til henne var på Tune i pinsen - da hun red velig bra der jeg kunne se henne. Det er gledelig med nye ryttere på veg oppover.
Jeg gleder meg også over å se Annicken Jegersberg fra Moss på norske baner igjen. Hun er en dyktig rytter som kan lære mange mye om sits og sjenkler når det gjelder hopping av hinder i terrenget. Tredjeplassen i Drammen var hyggelig.